synger Coldplay fremdeles. Lev livet!

Påsken har jeg i år for første gang tilbrakt på familiens nye hytte. En liten tømmerhytte uten strøm og vann, på Vikerfjell. I dag, lørdag, har vi hatt venner på besøk. Med hvitløksmarinert lammelår i gassovnen var vi klare for gåtur oppover mot Høgfjell. Skituren i går ble nok årets siste, ble mer lyng enn snø. I dag var det fjellstøvler som passet best. Solen skinte, kuldegrader om natten gjorde at vi kunne gå på skare der hvor det var snø. Selv et lite bål ble det, i nesten vindstille utsikt mot Norefjell.
Tilbake til hytte var det tid for ovnsbakte poteter, rotmos, saus, sopp og asparges. Så med resten av gjengen i solveggen kunne jeg kose meg med litt matlagning. Og det var da at det fra hodepluggene kom en sang jeg ikke hadde hørt på lenge. Viva La Vida. “Lev livet”. Som en påminnelse. Vær tilstede i det livet som leves. Uten pauseknap eller noen mulighet for reprise. Lev livet. I balanse mellom å streve og å nyte.

Eller kanskje enda mer en hyllest til livet, et hurra, med fremdeles et takknemlig Viva La Vida på øret, Leve livet!

Lev vel, ha en fin dag. Du også

For noen dager siden var jeg så heldig å besøke en bondegård. De drev blandt annet med melkekyr. Moderne sådann, med robot for melking, mating og rydding av gulv. Ingen bås, men som glade høns, de var frittgående. Og kanskje skulle de en dag lage det slik at de kunne komme og gå som de ville, ute og inne. For meg som har lite greie på kuer, det så ut som et bra kuliv.

Gårdsbesøket gav også en orientering fra Lunner bondelag. Viste du at vi i 1984 brukte 4,5 timer av vår arbeidstid på “Matkurven”. Den samme matkurven brukte vi i 2011 1 time og 42 minutter av arbeidstiden med å betale. Tilsvarende brukte vi 40 % av husholdningsutgiftene på mat og drikke i 1958. I 2009 var det nede på 11,8%.

Kanskje er det derfor ikke helt riktig når vi sier at maten er blitt så dyr? Og at vi ikke har råd til å ha det landbruket vi har her i landet.

Det er vel slik at haren ikke har noe med egg å gjøre. Jeg tror som bondelaget sa, ingen egg uten høner, ingen mat uten bønder.

PS. Hjemme hos oss er det kona som ordner med påskeegg til gutta. Mens jeg ordner med ett til Kristin. Og det kom fra Rema. God påske.

DSB har ikke noe med jernbane å gjøre, men står for Direktoratet for Sikkerhet og Beredskap, har kikket på kommunene og der brannvesenet. Jeg viste ikke at det jobber kun 3,7% kvinner og 0,6% personer med innvandrerbakgrunn der. Nå vet jeg det. En vekker for det faktum at det er slik mange steder i kommunen. Og stille meg spørsmålet om hva vi taper på at det er slik, i brannvesenet og eller i Lunner.

Mangfold er nødvendig påstår DSB. Jeg tror de har helt rett. Skal vi evne å tilpasse oss nye behov, fremstå moderne og utvikle oss i forhold til nye krav og brukere er en viktig del av svaret mangfold. Mangfold er et virkemiddel for å få til kvalitet. Mangfold gir større legitimitet og aksept og flere ressurser å spille på i dialogen med innbyggerne. Vi må utvide rekrutteringsgrunnlaget om vi skal lykkes fremover som igjen vil skape et mer spennende og allsidig arbeidsmiljø. I Lunners arbeid fremover har vi satt kompetanse på dagsorden. I det må vi derfor se på våre barrierer mot økt mangfold: Måten vi er organisert på, rekrutteringssystemet, fysiske krav/forhold, og kulturen vår i form av myter, tradisjoner og holdninger. Mulighetene til mangfold er her, vi skal vise evne til å bruke de.

Kunnskapsdept. har sendt på høring et forslag til ny barnehagelov. Tittelen er ”barnas beste”. Temaene i forslaget er mange som for eksempel tilsynsfunksjon, voksentetthet, pedagognorm og vedtekter for ikke-kommunale barnehager. I tillegg legger de inn en målsetning om at barnehagene skal være gratis.

Norge er et fantastisk land å bo i. Vi har en velferdsmodell som har bestått mange syretester, skapt gjennom generasjoner og ulike politiske partiers iherdige innsats. Det er mitt syn at mye av den heldige posisjonene landet vårt er i, ikke skyldes tilfeldigheter, men politiske krevende og viktige valg. Disse valgene sammen med evnen, har gitt oss anderledelandet. Selv oljerikdommen, som tilfeldigvis ligger utenfor vår kyst, har etter mitt syn blitt forvaltet på en måte som bygger og trygger velferdssamfunnet over tid og ikke er generer enkeltselskaper eller personers urimelige formuer. Vi er er et land mer tuftet på vi enn på jeg.

Så gjenstår det valg. Slik som i forslaget til ny barnehagelov om å gjøre barnehage gratis for alle barn mellom 1-5 år. Som det er i skolen, noe de aller fleste finner rimelig. Men kanskje finnes det en grense. Og en prioritering om ikke skattetrykket skulle øke tilsvarende. For vi snakker om at det vil koste mellom 9-12 milliarder. Da kan det være at andre ting blir viktigere. Det være seg samferdsel, gjerne i form av bedret kollektivtrafikk som opprustet Gjøvikbane. Eller å redusere frafallet fra videregående skole, gi innhold til intensjonene til samhandlingsreformen om forebygging, vedlikehold av kommunale bygg eller behandlingstilbud til rusmisbrukere. Udekket behov finnes, også utenfor våre lands grenser. Så før loven kommer må vi tenke gjennom hvor vi ønsker neste krona brukt.

Denne vinteren har vært annerledes. Ja ikke bare kom vinteren sent, og forsvant tidlig, men på underlig vis virker det som om jeg har samlet alle gjøremålene i en stor haug. Sikkert greit, det blir lite lediggang. Og mye blir gjort. Men når man har svømt motstrøms litt lenge i en stri elv, kan det være at man kan oppleve å ha tatt/fått munnen litt full. Krevende å få svelget unna. For min egen del, og for de man har avhengigheter til. Og bloggens rom for undring har tapt.

Passer derfor godt at det er påske. Noen dagers ro, for min del på en enkel liten tømmerhytte på Vikerfjell. I gode venners lag. Med snøen borte kommer stubbene frem, som et vårsignal om stubbestussingens gleder og betydning. Resultatet håper jeg blir litt mer liv i bloggen enn det har vært i det siste. Om ikke annet, så for min egen tankes undring.

God påske til deg og.

Wikipedia sier at Persepsjon innbefatter ervervelse, tolkning, utvelgelse og organisering av sanseinformasjon innen psykologi og kognitiv vitenskap. Denne bloggen er en beskrivelse av min oppfattelse, slik jeg forstår den, av forhold som skjer på min vei. Slik er det og slik må det kanskje være. Trolig er det en del av grunnen til at Ihlen søstrene har skrevet en bok, en leseverdig sådann, med titelen “på seg selv kjenner man ingen andre”.

Det gir vel kanskje temaet Persepsjon en forklaring, men også noen utfordringer:
Hva skal jeg gjøre med min naturlige båstenkning? Som jo også er naturlig og ofte nødvendig sorteringsform.
Hvordan skal jeg klare å undres over mitt utsyn og dermed forståelse for andres? Kan det være at jeg, som andre, ikke vet at jeg gjør det rette, og derfor har i meg en frykt for å eksprimentere?

En gang i året er jeg så heldig at jeg er med skoleledere i Lunner kommune på et pedagogisk fundert utviklingsseminar. Spennende for meg, og slik jeg opplever det et viktig bidrag for dannelsen av mitt tankegods. Og der hørte jeg i dag følgende:

“It’s all about trusting relationships and ‘oodles of feedback’.” (Hattie) Tillit og raushet. Nesten som C og bli Z. Gleder meg derfor til fortsettelsen. Slik er reisen til Hell en dannelsesreise i å gjøre meg litt mer, foredlet, til et “autentisk mennekse”. Ikke bare for andre, men mest for meg selv, “hele meg helt til stede”.

Julen er ettertrykkelig over. Og med den kommer evalueringen av årets fangst. Passer hanskene, hadde skjorten riktig farge, slipset rett snitt eller hodetelefonene god nok demping på fly? Var det dette jeg ønsket meg?

Det er to ting jeg ikke liker med januar. Samtidig er det mye bra med januar. Det går mot lysere tider. Og sannsynligheten for kulde, snø og gode skispor er store. Ja akkurat nå snør det ute, med 10 kalde grader. Perfekt. Januar er oppgjørets måned, selve årsoppgjøret, fint å ha rom for litt ettertanke og refleksjon. Og det er treningsmåneden, det er jo nå det skal skje. Så i går prøvde jeg meg igjen med sju situps. Kjennes bra ut i dag og.

Men så er det noe som også følger med januar. Det ene er salg. Hver gang jeg går forbi et salg, føler jeg meg lurt. Tenk om jeg ikke har fått med meg at det er salg, og kjøpte det til full pris i går. Og for å få det med meg, må det følges med, på reklame i aviser, TV, som post, ja egentlig i mengder i posten. Kunne man ikke bare selge alt litt billigere hele tiden?

Det andre er denne byttingen. Jeg tror januar har misforstått julen, at en fin ting med julen er å få gi bort noe. Noe som en har tenkt på, lett etter, spart til, for at jeg skal bli glad. Verken mer eller mindre. Og derfor tenker jeg at hvis det var to ting januar ikke skulle hatt, så var det byttelapper og salg. Tenk litt på det.

I mellomtiden skal jeg nyte den nyfallne snøen, på ubyttede fullpriskjøpte staver. Eller var det de jeg byttet til andre farger, bedre spenst, og på salg.
Uansett, en skitur blir bra, god tur til deg og!

For når kulda setter inn, da er det snart jul. Med trivelig og vakkert tonefølge tennes levende lys i mange hjem, et og annet nek settes ut og selv har jeg med venner igjen brukt en søndag til pepperkakehusbygging. Anbefales, ikke noe som bringer en i slik julestemning hvor familie og venner strikker, lager konfekt, spiller sjakk eller bare koser seg. Så selv om ungene er blitt store voksne karer, den dagen er vi alle små i form av juleglede. Og snøen dalte sakte ned og la seg mykt over hagen, slik at den ble like fin som naboens.

 Så handler det kanskje om mer for deg enn julenisse og gaver, julevask og krumkaker. For mange er det også en anledning til å tenke tilbake på den gangen hvor et barn ble født. Under kummerlige kår ble et nytt liv startet, ikke bare for barnet, men for mange andre. Mye av det gode ved Norge er tuftet på det verdisettet som bygger på denne starten. Utfordringen vår er kanskje i denne rikdommen å evne og våge raushet. Ikke minst til den som ikke evner å gi igjen.

 Et barn er oss født. Som du og jeg en gang var født. Hvor vi stod på terskelen til livet. Utrustet med helt blanke ark og rikelig med fargestifter til. Og gjennom levd liv har vi valgt blant både lyse og mørke farger. Andre har også valgt for oss. Arket mitt begynner å fylles opp, det er gjort flere valg enn det som gjenstår. En gang, som Lillebjørn synger, ”smatt vi ut av våre mødre” og satset selv. Utfor hoppkanten inn i livets svev. Ferden er bestemt av så mangt. Jeg vil si at jeg har vært heldig med forholdene, familie, jogg og at jeg bor i Norge. For et land å sveve i. Fremoverlent, vi strekker på. Men kanskje nærmer også du deg de femti.:-) Kjenner på at du nærmer deg den tiden da du planlegger å sette nedslag, blikket er mer på det bak enn det som kommer. Valgene er gjort, spist er spist, gjort er gjort. Du merker at ikke alt lengre kan kompenseres med raskere, høyere, sterkere.

 Det er da julen kommer til meg. Som en viktig tid. Hvor jeg, og du, må ta tid til å lese. For jeg kunne ha levd 100 tusen ulike liv. Men jeg har valgt dette ene. Hva hadde ikke skjedd om jeg den eller den andre gangen hadde valgt anderledes. Og det er det bøkene forteller om. Andres liv. Mangfoldet i alles livets reiser. Så derfor ønsker jeg deg god jul med en god bok som tar deg med i nysgjerrig respekt til livet, ikke fokuserende på mitt eget, men med horisontutvidende glimt av andres. Og dermed av de valgene jeg ikke gjorde.

 PS. Og en god bok, det finner du på biblioteket, en flott gave til deg, og meg, fra kommunen!

Lunner kommune med sin flyktningetjeneste er slik IMDI ser det dyktige på integrering. En vesentlig del av integreringen er å gjøre flyktningene likeverdige i stand til å tre inn i arbeidslivet. Det skjer gjennom et omfattende program.

I Lunner, som i landet for øvrig, viser det seg at enkelte grupper kvinner ikke kommer inn i arbeidslivet. Årsaken er at kvinnens valgte klesdrakt ikke oppfyller krav til helse, miljø og sikkerhet på den aktuelle arbeidsplass. I tillegg gjør enkelte klesdrakter det umulig å oppnå den relasjonen som er nødvendig, for eksempel i forhold til barn og eldre.

Likeverdig tilgang til arbeidsmarkedet i Norge er viktig av flere årsaker. Først og fremst er det grunnlaget for vårt velferdssamfunn, dvs at vi bidrar etter evne slik at man kan motta ved behov. Denne tosidigheten er viktig for vellykketheten i vår velferdsmodell. Så representerer også delaktighet i arbeidsmarkedet en av pilarene for vår evne til likeverd uavhengig av kjønn, rase og religion. Isolert sett utgjør det også en viktig utfordring til etablerte kjønnsrollemønster hos våre nye landsmenn. .

Når det viser seg at en endring i klesdrakt betyr en forskjell må begrunnelsen for valgt klesdrakt utfordres. Lunner kommune har valgt å gjøre det. Tema er krevende, da det samtidig utfordrer en opplevelse av personlig religiøs frihet. Men her, som ellers, må vi våge å spørre om valgene er tuftet på tradisjoner og kulturer når de i sin form er undertrykkende og dermed reduserende på menneskeverdet. Så selv om det er et lite bidrag, gleder jeg meg nå over at vi i Lunner har fått støtte fra regjerningen på at klesdrakten må endres når det kreves.

Sist onsdag var jeg i Det Norske teateret og overvar forestillingen Abrahams sønner. Flott og spennende men også utfordrende når det blir slått fast at Jøder, Muslimer og Kristne alle tror på Abrahams Gud. Min tro tilsier at denne Gud setter menneskets verd høyt og ofret mye for det. For meg noe å stubbestusse (tenke) litt ekstra over.

Som medarbeider i Lunner kommune er det oppturer og nedturer. Noe gir energi, noe tar. Noe gleder mens annet smerter. Her forleden dag var jeg sammen med mange kollegaer i Lunnerhallen. En energigivende opptur på flere vis. Det å se ledere jobbe hardt og lenge for å skape en flott ansattedag varmer. Medarbeidere fra kjøkenet på Los og Eiendom&Infrastruktur jobbet ekstra for oss alle. Og det var inspirerende, utfordrende og aktuelle fordrag. En dag som varer og en opplevelse som kan deles.
Alle dager er ikke slik. De fleste er jo på det jevne. Heldigvis kanskje. Og så finnes det motbakker, nedturer, energitappende hendelser. For noen kan summen av livets virkelighet oppleves som en vegg, nær, intens og uoverstigelig. Den opplevelsen er sterk og virkelig.
Det er gått noen dager siden ansattedagen i Lunner. Her jeg sitter i et flysete, fastspent, er det en gjennomgang av safety Instructions. Og jeg blir forklart hvor og hvordan jeg skal bruke døren om jeg kommer i nød. Og kanskje var Professor Whillhelmsen inne på det da han påpekte at hvis du møter en vegg, husk at det gjerne er en dør i nærheten. Den døren kan kanskje du og jeg være veiviser til, når tåka eller mørke senker seg. Lykke til, for livet krever ikke overmennesker, bare medmennesker som ser andre og viser vei.