Julen er ettertrykkelig over. Og med den kommer evalueringen av årets fangst. Passer hanskene, hadde skjorten riktig farge, slipset rett snitt eller hodetelefonene god nok demping på fly? Var det dette jeg ønsket meg?

Det er to ting jeg ikke liker med januar. Samtidig er det mye bra med januar. Det går mot lysere tider. Og sannsynligheten for kulde, snø og gode skispor er store. Ja akkurat nå snør det ute, med 10 kalde grader. Perfekt. Januar er oppgjørets måned, selve årsoppgjøret, fint å ha rom for litt ettertanke og refleksjon. Og det er treningsmåneden, det er jo nå det skal skje. Så i går prøvde jeg meg igjen med sju situps. Kjennes bra ut i dag og.

Men så er det noe som også følger med januar. Det ene er salg. Hver gang jeg går forbi et salg, føler jeg meg lurt. Tenk om jeg ikke har fått med meg at det er salg, og kjøpte det til full pris i går. Og for å få det med meg, må det følges med, på reklame i aviser, TV, som post, ja egentlig i mengder i posten. Kunne man ikke bare selge alt litt billigere hele tiden?

Det andre er denne byttingen. Jeg tror januar har misforstått julen, at en fin ting med julen er å få gi bort noe. Noe som en har tenkt på, lett etter, spart til, for at jeg skal bli glad. Verken mer eller mindre. Og derfor tenker jeg at hvis det var to ting januar ikke skulle hatt, så var det byttelapper og salg. Tenk litt på det.

I mellomtiden skal jeg nyte den nyfallne snøen, på ubyttede fullpriskjøpte staver. Eller var det de jeg byttet til andre farger, bedre spenst, og på salg.
Uansett, en skitur blir bra, god tur til deg og!

For når kulda setter inn, da er det snart jul. Med trivelig og vakkert tonefølge tennes levende lys i mange hjem, et og annet nek settes ut og selv har jeg med venner igjen brukt en søndag til pepperkakehusbygging. Anbefales, ikke noe som bringer en i slik julestemning hvor familie og venner strikker, lager konfekt, spiller sjakk eller bare koser seg. Så selv om ungene er blitt store voksne karer, den dagen er vi alle små i form av juleglede. Og snøen dalte sakte ned og la seg mykt over hagen, slik at den ble like fin som naboens.

 Så handler det kanskje om mer for deg enn julenisse og gaver, julevask og krumkaker. For mange er det også en anledning til å tenke tilbake på den gangen hvor et barn ble født. Under kummerlige kår ble et nytt liv startet, ikke bare for barnet, men for mange andre. Mye av det gode ved Norge er tuftet på det verdisettet som bygger på denne starten. Utfordringen vår er kanskje i denne rikdommen å evne og våge raushet. Ikke minst til den som ikke evner å gi igjen.

 Et barn er oss født. Som du og jeg en gang var født. Hvor vi stod på terskelen til livet. Utrustet med helt blanke ark og rikelig med fargestifter til. Og gjennom levd liv har vi valgt blant både lyse og mørke farger. Andre har også valgt for oss. Arket mitt begynner å fylles opp, det er gjort flere valg enn det som gjenstår. En gang, som Lillebjørn synger, ”smatt vi ut av våre mødre” og satset selv. Utfor hoppkanten inn i livets svev. Ferden er bestemt av så mangt. Jeg vil si at jeg har vært heldig med forholdene, familie, jogg og at jeg bor i Norge. For et land å sveve i. Fremoverlent, vi strekker på. Men kanskje nærmer også du deg de femti.:-) Kjenner på at du nærmer deg den tiden da du planlegger å sette nedslag, blikket er mer på det bak enn det som kommer. Valgene er gjort, spist er spist, gjort er gjort. Du merker at ikke alt lengre kan kompenseres med raskere, høyere, sterkere.

 Det er da julen kommer til meg. Som en viktig tid. Hvor jeg, og du, må ta tid til å lese. For jeg kunne ha levd 100 tusen ulike liv. Men jeg har valgt dette ene. Hva hadde ikke skjedd om jeg den eller den andre gangen hadde valgt anderledes. Og det er det bøkene forteller om. Andres liv. Mangfoldet i alles livets reiser. Så derfor ønsker jeg deg god jul med en god bok som tar deg med i nysgjerrig respekt til livet, ikke fokuserende på mitt eget, men med horisontutvidende glimt av andres. Og dermed av de valgene jeg ikke gjorde.

 PS. Og en god bok, det finner du på biblioteket, en flott gave til deg, og meg, fra kommunen!

Lunner kommune med sin flyktningetjeneste er slik IMDI ser det dyktige på integrering. En vesentlig del av integreringen er å gjøre flyktningene likeverdige i stand til å tre inn i arbeidslivet. Det skjer gjennom et omfattende program.

I Lunner, som i landet for øvrig, viser det seg at enkelte grupper kvinner ikke kommer inn i arbeidslivet. Årsaken er at kvinnens valgte klesdrakt ikke oppfyller krav til helse, miljø og sikkerhet på den aktuelle arbeidsplass. I tillegg gjør enkelte klesdrakter det umulig å oppnå den relasjonen som er nødvendig, for eksempel i forhold til barn og eldre.

Likeverdig tilgang til arbeidsmarkedet i Norge er viktig av flere årsaker. Først og fremst er det grunnlaget for vårt velferdssamfunn, dvs at vi bidrar etter evne slik at man kan motta ved behov. Denne tosidigheten er viktig for vellykketheten i vår velferdsmodell. Så representerer også delaktighet i arbeidsmarkedet en av pilarene for vår evne til likeverd uavhengig av kjønn, rase og religion. Isolert sett utgjør det også en viktig utfordring til etablerte kjønnsrollemønster hos våre nye landsmenn. .

Når det viser seg at en endring i klesdrakt betyr en forskjell må begrunnelsen for valgt klesdrakt utfordres. Lunner kommune har valgt å gjøre det. Tema er krevende, da det samtidig utfordrer en opplevelse av personlig religiøs frihet. Men her, som ellers, må vi våge å spørre om valgene er tuftet på tradisjoner og kulturer når de i sin form er undertrykkende og dermed reduserende på menneskeverdet. Så selv om det er et lite bidrag, gleder jeg meg nå over at vi i Lunner har fått støtte fra regjerningen på at klesdrakten må endres når det kreves.

Sist onsdag var jeg i Det Norske teateret og overvar forestillingen Abrahams sønner. Flott og spennende men også utfordrende når det blir slått fast at Jøder, Muslimer og Kristne alle tror på Abrahams Gud. Min tro tilsier at denne Gud setter menneskets verd høyt og ofret mye for det. For meg noe å stubbestusse (tenke) litt ekstra over.

Som medarbeider i Lunner kommune er det oppturer og nedturer. Noe gir energi, noe tar. Noe gleder mens annet smerter. Her forleden dag var jeg sammen med mange kollegaer i Lunnerhallen. En energigivende opptur på flere vis. Det å se ledere jobbe hardt og lenge for å skape en flott ansattedag varmer. Medarbeidere fra kjøkenet på Los og Eiendom&Infrastruktur jobbet ekstra for oss alle. Og det var inspirerende, utfordrende og aktuelle fordrag. En dag som varer og en opplevelse som kan deles.
Alle dager er ikke slik. De fleste er jo på det jevne. Heldigvis kanskje. Og så finnes det motbakker, nedturer, energitappende hendelser. For noen kan summen av livets virkelighet oppleves som en vegg, nær, intens og uoverstigelig. Den opplevelsen er sterk og virkelig.
Det er gått noen dager siden ansattedagen i Lunner. Her jeg sitter i et flysete, fastspent, er det en gjennomgang av safety Instructions. Og jeg blir forklart hvor og hvordan jeg skal bruke døren om jeg kommer i nød. Og kanskje var Professor Whillhelmsen inne på det da han påpekte at hvis du møter en vegg, husk at det gjerne er en dør i nærheten. Den døren kan kanskje du og jeg være veiviser til, når tåka eller mørke senker seg. Lykke til, for livet krever ikke overmennesker, bare medmennesker som ser andre og viser vei.

I dette lille landet, som er vårt, så er det vel det det handler om. Å praksisforklare den friheten vi ønsker så gjerne. Friheten til å tenke det vi vil, mene det vi vil og si det. Så høyt at det betyr en forskjell. Si det slik at vi sammen får et lite land som bygger på vår alles frihet. Det vi har kalt demokrati, vårt system for å gi alle mennesker lik rett og verdi.

Så derfor gratulerer jeg meg selv og hverandre med valget. At det finnes. Fordi det forteller høyt at vår felles tro på menneskeverdet absolutte rett til og behov for frihet må ha konkret og troverdig praksis. Årets kommunevalg er slik praksis for meg. Gratulerer.

For de fleste av oss er ikke det veien da samvittigheten utgjør en viktig korreksjon av handlinger og tanker i forhold til et verdisett vi ønsker å bli kjennetegnet av. Samtidig gir dette en pågående utfordring for meg, og trolig for de fleste.

Sist uke deltok jeg i et seminar hvor tema var å gå fra jeg via vi til virksomheten, og tilbake. For meg er det en dannelsesreise gjennom å få en større innsikt i en helhet hvor jeg er en viktig brikke. Eller som det ble sagt avslutningsvis på seminaret, for Lunner kommune er du gull verd, den brikken du er, er helt nødvendig for å legge puslespillet. Seminaret kalles Medarbeiderskap, er en del av kommunens langsiktige arbeid med å foredle kommunens tjenester slik at brukeren opplever en positiv forskjell. Det langsiktige arbeidet har fått navnet Lea’n.

I slikt foredlingsarbeid, uansett tjenesteområde og omfang, kan hver og en av oss kjenne på sammvitighetsklemma. På seminaret sist uke satte Gunnlaug klokt ord på noe som jeg har tenkt på flere ganger. Når jeg skal gjøre noe, om det handler om jobb eller privat, har jeg positive ambisjoner om hva som må og skal gjøres. I det minste… Hun sa ”Jeg kan ikke legge lista lengre ned enn at jeg kan gå rakrygget under”. Så godt sagt. Men samtidig krevende og klemmende. For ofte er det slik at ressursene ikke står godt nok i sammenheng med høyden på lista. Balansekunsten er ikke mulig. Og det gjelder om det er ved sykeseng, i skole eller fotballtrening, barnehage eller veivedlikehold, barnevern eller samvær med foreldre osv.

Jeg har ingen gode svar på dette. Men kanskje ligger det noen kloke ord i Per Fuglis bok 0-visjonen, at kanskje ikke er vår utfordring ressurser, men at nok er nok. Altså at spørsmålet ikke er høyden på lista, men lengden på ryggen. At mitt krav til min rakrygghetet ikke er mulig gitt at alle andre skal kunne reise opp sin. Det er sagt at det kreves sterk rygg for å bære gode tider. Kanskje det er det som har skjedd med meg at den manglende børa har gjort ryggen for rett? Dermed handler det ikke bare om min samvittighet, men vår. I en felles klem , trolig med litt krumbøyd rygg. Fordi vi forsøker i større grad å bære hverandres ønske om rakrygghethet.

En annerledes sommer som vil bli husket lenge da den gav varige spor. Den ble av meg opplevd krevende både mentalt, åndelig og fysisk, noe var selvvalgt, noe ble påført av andre.

I løpet av den 22. juli senket mørket seg. Lørdag morgen slo mørket. Sist uke ble Hanne begravd. Underveis gjorde Norges politiske lederskap en forskjell. For i all den meningsløse sorg og smerte morderen hadde påført engasjerte, håpefulle liv, var de tilstede, deltakende og ærlige. Med en retning og en dør som pekte fremover, hvor jeg og vi ble gitt mulighet til å gå fra å være tilskuer til å bli deltaker. Med tog, lys og roser. Som ambassadører for hva vi ønsker skal prege vår tid, vårt samfunn og våre liv. Opplevelsen av lørdag morgen og timene som fulgte, - med kona på Sundvollen som hjelper, eldstesønnen på Ringerike sykehus som lege og jeg som koordinator for kommunens innsats for kollegaer, kommunestyrerepresentanter og innbyggere som var på øye, var mentalt utmattende og overveldende.

For lenge siden hadde vi planlagt at årets ferie skulle foregå hjemme i form av å være en arbeidsleir. Vi skulle legge belegningstein og bygge murer. Med vann fra alle kanter var det tidvis en fysisk anstrengelse som jeg ikke har prøvd meg på før, og om det er mulig, aldri skal gjenta. Ulempen er at vi ikke er helt ferdig… Men fint blir det nok en dag.

Margaret Skjelbred har skrevet en bok som hun har kalt Mors bok. Jeg gleder meg til ferier, da det pleier å gi rom for lesning. Noen kaller det sakte dannelsesreiser, og jeg kjenner på at det noen ganger har vært det. Som trofast kirkegjenger innen ungdomsarbeid og samtidig som en som nok kan kalles verdikonservativ, har denne boken vært en åndelig utfordring. Har startet dagen med å lese et kapittel, for så å grunde over innholdet og dets konsekvenser. Det har vært en sterk, ærlig og utfordrende vandring som anbefales.

Så er ferien over, den vanlige arbeidsdagen er tilbake. Godt å møte kollegaer igjen for sammen å kunne ta fatt på utfordringer og muligheter som ligger der. Slik at vi skaper mer av den fremtiden vi ønsker. Vi skal ikke glemme. Og det finnes så mange som for all fremtid er frarøvet noe umistelig, både de døde og de overlevende. Og alle de nære. Jeg vet at jeg ikke kan gå veien for dem. Men jeg vet at jeg kan være der, for noen, om de trenger det. Og ta utfordringen på alvor, å gå fra å være tilskuer til deltaker.

For et par år siden var jeg på ansattedagen i Lunner kommune, og hørte en påtent dame minne om viktigheten av å ikke stoppe opp, men være på vei med livsmottoet, Endelig mandag, gjerne også mandag morgen… I arbeidsgiverdokumentet for Lunner kommune står det at ”veien blir til hvis man går”. Vekten ligger på hvis, som en forventing. Som om forandring alltid fryder. Så kan det være krevende å bevare motivasjon og livssglede i endring og usikkerhet, som Per Anders Nordengen skriver om i sin bok ”Når forandring ikke fryder… For det er vel ikke alltid slik at man har det som man tar det. Min opplevelse er at det dog er slik ofte. Også mandag morgen.

Det kan påstås å finnes to typer forandring, forandre for å forandre, og forandre for å bevare. Lunner kommune har startet et kultur og kvalitetsarbeide som heter Lea’n. Det går på å få til bedre tjenester til kommunens brukere/innbyggere gjennom ansvarlige- og dyktiggjorte medarbeidere som trimmer alle prosessene i kommunen. Kortversjonen er dermed ikke å forandre for å forandre, men å foredle det bestående. Litt formelt blir målet å ”oppnå kvalitetsforbedring for å skape rom for det vi vil, bedret brukeropplevelse og engasjerte, verdipraktiserende fornøyde medarbeidere”. Alt,  på en gang!

Lunner kommune vil gjennom Lea’n ta vare på den vi er, fortsette å gi uttrykket C og bli Z et ekte og praksisforklart innhold og uttrykk. Verdien våre, Åpenhet, Dialog, Støtte og Lojalitet,  skal synes gjennom alt vi gjør og i alle møter. Min opplevelse er at vi får dette til riktig så ofte, men ikke alltid. For eksempel som ansatte innen voksenopplæringen, de som bor rundt Lunby eller pårørende av brukere av dagtilbud gir uttrykk for gjennom å melde at de ikke er involvert selv om de er berørt av kommunens beslutninger.

Foredlingen, forandringen for å bevare, stå for det samme, går på å dyktiggjøre oss på dette, så stadig flere opplever dette på en god og riktig måte. Kravet til denne opplevelsen endres. Slik vil vår praksis måtte endres. Forandring, gjennom å foredle det bestående.

Det er spennende det her. Ikke minst om fem år når vi kan se tilbake på hva vi fikk flyttet en millimeter eller to gjennom å Lea’n sammen i Lunner kommune.

Årets sommerferie skal i hovedsak skje hjemme ved at gårdsplassen skal steinlegges. Som små avbrekk og påminnelse om ferielivets gleder skal vi ta små turer, i skog, mark og by. Her forleden var det derfor en tur til Oslo som stod på programmet. For meg som har levd tenårene i Oslo er det gode minner som trenger seg på gjennom bylarm, lukt og syn.

Denne gangen gikk turen til Nobels fredssenter. Turen minner meg om et bilde av en tom stol, og ordene ”Jeg har ingen fiender”. Liu Xiabo er politisk aktivist, professor og forfatter i Kina. I 2009 ble Liu dømt til 11 års fengsel for ”oppfordring til undergraving av statens makt”. Han var sentral under protestene på Tiananmen-plassen i 1989 og i utformingen av manifestet Charter 08. Liu fikk fredsprisen for 2010 for sin lange og ikkevoldelige kamp for grunnleggende menneskerettigheter i Kina.

Manns minne sies å være 14 dager. For meg er det derfor viktig med en slik tur, en slik påminnelse av en lang, varig og viktig innsats i en fredens form. For tenk å ville leve slik at for meg ”har jeg ingen fiender”. Nobels fredssenter har også utstillingen ”Transitt” og ”Nansen og jeg”. Det er en utstilling om fredsprisvinneren Fridtjof Nansens innsats for krigsfanger, sultrammede og flyktninger tidlig i forrige århundre, og om hverdagen for flyktninger i dag fotografert av Espen Rasmussen.

Det må kunne kalles en kortreist dannelsesreise. I tillegg var det ikke langt til rådhusplassen, bølgeskvulp og MC-flurry en deilig solskinnsdag. Har du muligheten i sommer, anbefaler jeg deg å ta deg en tur. Dermed får tankene dvele med andres liv og mulighetsrom, så annerledes enn mitt, når jeg legger neste stein på gårdsplassen.

Uniformer har flere funksjoner, både praktiske og identitetsskapende. Eksempler kan være uniformen til en sykepleier, snekker, bankmann eller flyver. I Lunner kommune tenker jeg at vi alle skulle hatt en uniform med tre lommer. Ikke for lommenes egen del, men hva vi kan bruke de til. For jeg tenker at vi i de tre lommene skulle ha følgende:

I lommen fremme til høyre skulle det være en puslebrikke. Hver morgen skulle du, og jeg, ta den frem. Se på den, pusse litt, og tenke at dette er meg. En avgjørende viktig brikke i det hele, som en del av noe som må ha deg, og meg, for å være et hele. Et avgjørende bidrag til at møte mellom en bruker av kommunens tjenester og kommunen blir godt, opplevd og forstått. En daglig påminnelse om at det er du, og jeg, som er denne brikken som skaper opplevelsen, dette sannhetens øyeblikk.

I venstre lomme skulle vi ha fem steiner. I kommunen vår har vi organisert virksomheten etter MBU. Det betyr at vi skal være målstyrt, balansert og undrende i vår tilnærming, løsning og veivalg. En klok dame, Ann, sa at kanskje det isteden betyr MållausBeUndring. Så rett hun har. Ikke mållaus, og det er jo heller ikke hun, men at det er mer et uttrykk for en jakt på god praksis. Slik som noen av våre skoler har systematisert i form av brakort, ”grip noen i å gjøre noe godt, flott og fint”. Denne jakten skaper arbeidsglede, energi og begeistring. Jakten forsterker det du vil ha mer av. Både hos den som blir tatt og den som jakter. Så når du legger deg om kvelden kjenner du at du har flyttet de fem steinene over i en annen lomme, for hver gang du har tatt noen på fersken. Gir gode tanker å sovne til…

I baklommen ligger det en liten trebit, som du har formet sakte ved å gni på den, når du har tatt deg tid til å undres, stusse, gjerne på en stubbe i skogen. Når du så kjenner på denne stubbestusskapte trebiten, minnes du om at vi bor i verdens beste land, i dette landets beste tid. Og da utfordres du, og jeg, til å istedenfor ønske mer, ønsker takknemlighet. For det vi har, ser og opplever. Små og store ting, daglig. For de rundt deg, og meg, som gjør den lille forskjellen. Om det er han i kassa på Kiwi som ønsker meg en trivelig dag, hun som holder døren åpen, hun som tar det jeg har gjort og foredler det eller han som gjør sin daglige innsats for barna, de gamle eller syke.

Det fine med denne uniformen, disse tre lommene, er at den passer overalt, i selskap, på jobb, i hagen, borte og hjemme. Prøver du, og jeg, dette så skapes det en forskjell. Ikke minst for den som har uniformen på.