Rådmannen i Lunner kommune's blogg
Betraktninger fra en rådmannstolSelv var jeg ikke lenger blodgiver…
Jeg var for lenge siden ja! Og det i mange år, når jeg bodde i Oslo. Det var så greit, jeg vandret forbi tappestedet til og fra jobb/trening. Jeg trodde det var sunt, det å få skiftet ut litt blod. Og så var det viktig for samfunnet at vi har blod å ta av når det trengs. Ikke bare for det store samfunnet, men når ulykken er ute så var det viktig for han eller henne også. Ja kanskje livsviktig. Nå drar jeg ikke forbi et tappested lengre på vei til jobb. I hvert fall ikke rett forbi. Ikke er jeg særlig glad i sprøtespisser heller..
Både Hadeland og Ringerikes blad skriver på lederplass, Gi blod! De har helt rett. Så nå får det være nok av makligheten min, jeg har meldt meg til tjeneste igjen. Om en uke eller tre er jeg igjen en blodgiver. Kanskje vi ses?
Integrering er å komme nær, se og bli sett.
Det er ikke å sitte å vurdere, betrakte og mene. Til topps arrangementet i regi av IMDI og Røde kors er integrering i praksis. Komme til topps, være sammen, sove og spise. Sammen med flyktningetjenesten i Lunner kommune var også i år jeg og våre flyktninger til topps. En viktig ting ved å være norsk er å gå på tur. Når turen i tillegg går til Galdhøpiggen oppnås en opplevelse som kan deles.
Småpraten med nordmenn kan dermed ha i seg hytteprat, brevandring, fjellbestigning (hva er det med oss som alltid må finnen en topp som må bestiges?) og utsikt. Over store deler av Jotunheimen med Glittertind tydelig i horisonten. Og været, sol eller regn, kaldt eller varmt, mye eller lite snø, med eller motvind, klart eller tåke. Så kan vi sitte der sammen på toppen og dele matpakke, en kvikklunsj og en appelsin. Og dermed ha noe felles, en opplevelse som er stor, norsk og fin.
Det kan være at du ikke har anledning til å bli med på den årevise turen til IMDI og Røde kors. La deg ikke hindre av det, men ta sjansen på å praksisforklar god integrering med å ta med en ny landsmann og opplev litt ekte Norge begge to. Så har dere enda mer å snakke om i årene som kommer. God tur!
Fotball VM og hobbyherming
Endelig er det her, dette organiserte manndomsoppgjøret mellom nasjoners stolte menn. Med minst 4 timers daglige doser i fire uker fremover. Hvordan går det med Danmark, New Zealand eller Tyskland? Vil jeg denne gangen forstå meningen med offside, viktigheten i forskjellen mellom SideOut og Outside, tomrom og bakrom? Er fotballen rund, eller er det nå blitt det mange frykter, en badeball? Blir det som en engelskmann sa om en fotballkamp, først spiller man i 90 minutter, så vinner Tyskland? Men siden det er i Afrika, blir det vel ikke resultatet, aldri har et europeisk lag vunnet utenfor Europa.
Så da er vi klar, tidskjemaet er lagt.
Og det er her det kommer. Vi, eller kanskje ikke vi. Kanskje dette VM’et skal ta et oppgjør med mange ektefellers hobbyherming av kjærlig velmenthet også i form av uønsket tv-titting. Kanskje det er bedre for alle at mannen, det er som oftest mannen…, blir utrustet med en løsning og et løfte, her har du trådløse hodetelefoner slik man kan ha kommentatorer og Vuvuzelaen for seg selv, vi ses i finalen hvis den er mellom England og Brasil.
Og så drar vi på fotballfri ferie. Sammen. Lykke til!
Burdeisme og slitenheten ved å prøve.
Har du tenkt på alt du burde? En gang i blant treffer det også meg. Både det jeg selv mener jeg burde, og det alle andre mer eller rimelig forventer. Lett fører det til det ene gode forsøket etter det andre. Som å forsøke å trimme, ta en telefon til mor eller prøve å holde alle frister. Ikke så lett er det heller. Dette forsøket på å trimme, ligger jo nært opp til å virkelig gjøre det. Forskjellen er vel mest den dårlige samvittigheten.
Lenge hadde jeg også en tanke om jevnlig å prøve å ringe min mor. Så slo det meg at ringe, taste på tlf. ja det er noe jeg kan. Og dermed endret jeg det fra å prøve til å øve. Øvelsen gikk på å slå på tråden til min mor i bilen hjem fra jobb på fredager. Så annerledes en burdeismens prøve er det blitt en tradisjon hvor vi sammen henger oss opp i ukens store og små hendelser. Energi og glede gir det på et underlig vis også.
Så mens sommeren driver å øver på gode og varme solskinnsdager tenker jeg at jeg kan øve og ikke prøve. Lykke til du også!
Gratulerer med dagen!!
En festdag, først for friheten uttrykt gjennom grunnloven, dernest tillagt fred etter krigen. Men det er nok som Bjørn Eidsvog sier,
Det e lett å bli banale når ein ytre seg om frihet og om fred
ein bør vokta vel sin tale skal ein sei nåke om det…
… om frihet, et stort, vakkert og sterkt ord.
Fred. For kanskje er det slik at det er dette som finnes der, rammeverket, resultatet i og av håp, tro og kjærlighet, og størst blant det er frihet og fred?
Frihet er i vid forstand det å være fri, står det å lese på internett, Det kan kanskje i filosofisk forstand defineres som den retten et enkelt individ har til å utføre enhver handling ut fra sin egne frie vilje. Etter Atlanterhavserklæringen fra 1941 kalles ofte ytringsfrihet (talefrihet), religionsfrihet, frihet fra nød og frihet fra frykt «de fire friheter». Så er uttrykket de fire friheter mye eldre. Det er naturrettens fire friheter, som gjelder både mennesker og dyr og er personlig frihet, næringsfrihet, organisasjonsfrihet og retten til å binde seg ved løfte, avtale Slik Gud i fordums tid frem til nå, har utfordret oss, og som han selv har latt seg binde. Underlig.
Og om dette ska ein sei nåke om…
Jeg har gleden av, og behov for å finne et rom til slik en undring, et lite stuss, dette rommet til frihet for tanken. Hvor jeg på en stubbe i skogen, såkalt stubbestussing, har tenkt meg innom min frihet til. Reflektert over tanker skrevet i en eller annen bok. For eksempel i hvilken grad har jeg frihet til det gode liv, til god helse? Alzheimer sykdom kan frata denne friheten, slik den beskrives i en sterk bok, ”Alltid Alice”, en families 2 årige reise inn i ufrihet. Hvor friheten innskrenkes og fratas. Uønsket og forvirrende.
Stubestusingen utfordret også tanken om friheten til å reise, gå hvor jeg vil, oppleve og leve. De to norske legene som dro til Gaza beskrev hvordan denne friheten ble og er borte for de 1,3 mill som lever innenfor gjerdet. Som et fengsel. Ufritt. For den enkelte og for de mange.
Så tok Drageløperen meg til Afghanistan og minner om at barndom ikke kan gjøres i reprise. At mine handlinger kan frata andre deres daglige frihet. Slik Jesper Juul også gjør i ”Ditt kompetente barn” En spenningsroman for og om voksnes behandling av barn. Og hverandre
Med Tusen strålende soler, en bok om to kvinners felles reise i Kabul under Talibans tanker, ble jeg en ikkepraktiserende burkabrennende aktivist mot dette klesplaggets symbol for apartheid mellom kjønn.
Og dermed vil jeg ta fra noen, noens kvinner frie frihet i Norge til å gå med hva de vil. Slik jeg er mot alle og enhvers rett til å slå barn, eller det fysiske overgrepet som kjønnslemlestelse er, Dermed innskrenke noens påberopte frihet til religion eller tradisjon.
Så det handler om frihet til å gjøre noe, men også frihet fra å måtte gjøre noe eller å bli utsatt for noe. Det motsatte av frihet kan derfor være både tvang og fangenskap (frihetsberøvelse), men også forpliktende, selvvalgt og villet. Hvor noe annet enn meg selv er stort, større og viktig.
Frihet er derfor for meg et stort ord. Krevende, omfattende. Og viktig.
Som resultatet av. Av tro, håp og kjærlighet Hvor fred er en drøm for det hele. Fred med hverandre og med Gud. Og med meg selv. Så derfor vil jeg som kona til No fish Olsen, Laila, si, ”Skynd deg å elske”, skynd deg! like høyt som du elsker deg selv. Da tror jeg at frihet og fred får gode vilkår.
Så derfor
Lenge leve kongen! Og alt hva det symboliserer.
Lenge leve Norge! La oss kjempe og gråte slik våre forfedre gjorde fordi
det gir muligheten til å leve det livet som er resten av verdens drøm.
Hurra for 17. mai! En bursdagshilsen til verdens mest fantastiske land, og at jeg, heldige jeg, får være her. I frihet og fred. Med dere! Gratulerer med dagen.
Når mørket plutselig senker seg, og tunge tanker trenger på.
Fredag satt jeg på kontoret og så ambulansehelikopteret lande ved siden av rådhuset. Lite viste jeg at der og da var lyset blåst ut. At elevene, glade, lekende og fulle av energi fra Frankrike og Harestua, klare for å dra på norsk overnattingstur, med sovepose og grilling skulle oppleve at vårens energi skulle slukkes av en høst som kom så altfor tidlig. I samme øyeblikk var det foreldre i Frankrike som fikk livet sitt uønsket, uventet og ufortjent smertefullt forandret. Det var ikke slik det skulle være men det var slik det skulle bli.
For disse kan ingen av oss gå stegene for dem. Men på Harestua er det da vakkert å se alle som kommer og går stegene sammen med dem som har det vondt, kaldt og mørkt. Som gir av seg selv for å varme andre. Det er sterkt, fint og det utfordrer. Takk! Det gir glimt av håpefullt lys i en ellers mørk helg.
Vår hverdag er andres drømmer
kan være en viktig påminnelse. Vi bor i verdens beste land, i dette landets beste tid og blant de er jeg blant de heldigste. Da kan det være litt krevende å lese Aftenposten, Dagbladet eller høre Dagsrevyen om at vi i Norge er syk, sykere, ja at det hele er helt sykt. For når du ser på landet som et hele, er vi syke og sykere enn andre? Mitt svar er nei. Vi er verdensmester i mest syselsatte i aldersgruppen 25-65 år. Og denne viljen til å inkludere alle i arbeidslivet er en av de viktigste uttrykkene for at alle er verdifulle og gode bidragsytere i det samfunnet vi deler. En slik inkludering av alle vil selvfølgelig føre til at flere blir syke/fraværende. Så blir dette positivt for meg da det må være slik at ethvert bidrag i arbeidslivet er bedre enn ulike trygdeordninger. Dvs at om du jobber 80% og samlet sett er fraværende 20% må være bedre enn å være fraværende 100%, uansett hvordan man snur og vender på det. Også om sykefraværet blir høyere ved høyere nærvær. Norges linje på å inkludere mange er vellykket på mange vis, også økonomisk.
Så er ikke det en unnskylding for å akseptere et høyt fravær i Lunner kommune. Man trenger ikke være dårlig for å bli bedre. Som arbeidsgiver må vi kontinuerlig lete etter arbeidsmåter som ikke sliter på medarbeideres helse. Vi må ha et mål på å lage best mulig inkluderende arbeidsplasser. Og leve med at vi som IA bedrift har en konflikt i målsetningen om å få lavere fravær og bedre inkludering. Da håper jeg vi lykkes best med inkludering i Lunner kommune slik at vår hverdag blir noens realiserte drøm.
Påsken er over, Viva La Vida,
synger Coldplay. Lev livet!
Påsken, dette vakre møte mellom vinter og vår gir et glimt av lysere tider, både ved påskens innstiftelse og i dag. Selv stod jeg ”palmelørdag” og pakket fjellskiene i skiboksen, det silte ned fra en grå himmel. Påskegleden var tilsvarende stor noen timer senere når jeg steg av toget på Finse i sol, vindstille og nysnø. Sammen med 16 andre karer, unge, gamle og blant dem to staute, flotte sønner på vei fra hytte til hytte. Intenst, nært og storslått. Ikke minst å sove med 100 andre i peisstua på Krækkja. Artig test på egen og andres intimsone. Slik påsken også kan utfordre i å våge eksistensiell undring. I dag, og for dagene som kommer.
For flere påskedager ventet. Med gode forventninger om maling, snekring og loftsrydding. De 10 par skiene som ble renset, glidet, rubbet, grunnet og pakket bort klar for neste vinter. Men også med rom for sakte timer i Hurdal i gode venners lag.
Så markerer da kanskje påsken best spennet, mellom mørke og lys, forandringen i livet, året, dagen. Slik vårryddingen gir forandring når kaffemaskinen bæres ut da uansett mengde melk, så smaker det kaffe.
Dermed er det kanskje det påskens viktige budskap, lev livet. Eller kanskje enda mer en hyllest til livet, et hurra, med fremdeles et takknemlig Viva La Vida på øret, Leve livet!
Lev vel, ha en fin dag!
Hadeland kommune, en vei å gå?
For meg er kommunen møtestedet mellom innbyggers behov og de oppgaver som fellesskapet er enig om at skal gis. Kommunen gir tjenester, løser oppgaver, samtidig som den myndighetsutøver og forvalter. Som kjent driver Gran og Lunner kommuner et utstrakt samarbeid, i enkelte tilfelle også med Jevnaker om disse oppgavene. Dette samarbeidet er evaluert til å fungere godt. Ikke bare har det vist seg å være effektivt men det gir brukerne av disse tjenestene bedre tjenester enn vi hadde fått til enkeltvis. Det har inspirert kommunene til å se på ytterligere områder for samarbeid om forvaltning eller tjenesteyting selv om det gir utfordringer både for vertskommunen og de kommunene som har bestilt tjenesten. Utfordringene går i hovedsak på styringsdelen, dvs hvordan man får tydeliggjort formen og innholdet på tjenesten, økonomi, og evaluering. I tillegg viser det seg at det er krevende å samarbeide om tjenesteyting hvor kommunene har ulik ambisjon, slik at brukere skal ”forskjellsbehandles” avhengig av hjemkommune. Et slikt eksempel har vi innen kulturtilbudet.
Kommunene har gjort mye for å redusere ulempene. Tydelighet i bestillingen, organisering i egnet selskapsform, klargjøring av planverk og regelmessige arenaer for oppfølgning er eksempler på slik tiltak. Dermed er det mitt syn at dagens interkommunale samarbeid er velfungerende. Så er det et faktum at dette samarbeidet er på mindre områder, både i omfang og økonomisk.
Et samarbeid videre kan omhandle, innen oppvekst;
for eksempel felles skolekontor og PPT, eller nytenkende, et samlet 12 årig skoleløp drevet av kommunen dvs at kommunene driver videregående skole
eller innen omsorg;
både felles barnevern, demensavdelinger, Lokal-medesinsk-senter, forebygging slik det er omtalt i samhandlingsreformen. Her kan man jo også se for seg at kommunen blir helhetlig 1. linje tjeneste av NAV og at staten er 2. linje.
Dette er enkeltvis og samlet de store oppgavene vi driver i Lunner kommune. Og selv om dette nok vil være lettere og bedre om vi på Hadeland gjør det i felleskap, forutsetter det at staten/regjeringen gjør som i Danmark, nemlig slår fast at samfunnets hovedleverandør av tjenester til innbyggerne er kommunene. Nav reformen gjør meg nemlig litt usikker på om et statlig/kommunalt samarbeid er likeverdig og godt egnet utgangspunkt for Samhandlingsreformen.
Er så Hadeland kommune, en vei å gå? Fra mitt ståsted, ja helt klart en mulighet, det er en god og fruktbar vei til beste for innbyggerne på Hadeland. Alternativet med ytterligere samarbeid ser jeg som en for omfattende svekkelse av Lunner kommunens selvstendige rolle, styringsmessig/demokratisk og dermed eksistens.
Navnet ser ut til å bli en liten utfordring. Som på Ringerike hvor kommunen Ringerike ligger i Ringerike ville det vært fint med Hadeland kommune som ligger på Hadeland. Alternativt blir jo sammen slåing av Gran og Lunner Grunner, et godt sted for det gode liv reflektert i og ved marka. Uansett, navnet skjemmer ingen.
Nå trenger vi Grendene i Lunner!
Det er blitt sagt at man ”trenger en hel landsby for å oppdra et barn”. Landsbybeboere som kloke veiledere, ydmyke støttespillere, nysgjerrige medspillere og utfordrende forventere. Slike grender trenger alle små og trolig også de fleste store. Ikke bare for å bli oppdradd, men kanskje mer opplevelsen av å bli sett, hørt og møtt.
En av grendene i Lunner har i det siste året opplevd fire ganger det som Bjørn Eidsvåg synger om, i ”Tidlig vinter”, ”brått satte vinteren iskloå i oss, den va kje meldt – ikke forkynt”. Fire ganger har mennesker, naboer, venner, familie opplevd en altfor tidlig vinter, og ”den strengaste vinteren av dei alle…” Vinterkulde i form av kreft, tog, traktor og mord.
Så derfor, alle i grenda, både der og andre steder, ta godt vare på deg selv og hverandre. ”Det e sant som det e sagt, livet gir og livet tar. Her e me ennå underlagt store spørsmål uten svar.” Og i dette svarløse rommet trenger vi hverandre. Som støtte, håp og glør som kan varme litt. Så derfor står jeg på avstand, litt trist, men samtidig med en tro på grenda. Og dermed fremtiden for oss alle og spesielt for de som nå har opplevd ”den strengeste vinteren av del alle”.
